1905 - 1920

Harald Olai Antonsen Kihle ble født 3. juli 1905 på gåren Holtan i Borre. Han døde 2. august 1997.

Han giftet seg med Ingrid Kirsten Olsen (1906-1980) De traff hverandre i 1926 og fikk femtifire år sammen. De fikk ingen barn. Ingerid ble viktig for Harald, det var hun som holdt orden på hverdagen, selv om hun i mange år var i full jobb ved siden av. Dagliglivet ble i stor grad styrt av hans vaner og behov. Han bestemte når det skulle spises og når det skulle hviles. Det var mye Ingrid sin fortjeneste at mannen fikk innpass i mange miljøer. Hun var godt likt av hans malerkolleger og deres hustruer.

 

Harald Kihle var syv år da han fikk sitt første fargeskrin av foreldrene. Da hadde han allerede tegnet ett par år. Han viste tidlig en moden forståelse for perspektiv og detaljer. Kihles barnetegninger vitner om stor innlevelse i de nære omgivelser. Han bodde på Haugen, seinere i

Kilen, mellom Falkenstensveien og Gamleveien, rett nord for Apenesgården.

På Apenesgården var han mye, og han fikk et nært forhold til de tre hestene på gården. Han kunne tidlig krype mellom beina på dem og klatret opp på hesteryggen uten frykt.

Kihle gikk på Falkensten skole annenhver dag. Langs skoleveien lå gården Falkensten med sine hester, som han kunne studere på beitet og i arbeid. Mange av hans skisser ble til langs skoleveien.

​

​

1920-1940

Kihle er kjent for sine skildringer av Telemarks natur og folkeliv. Hesten står sentralt i hans arbeider både i malerier og tresnitt. Det vi oppdager når vi registrerer og digitaliserer samlingen etter han er at mange av motivene som han maler i voksen alder er hentet fra skisser og opplevelser i barneårene.

 

Harald Kihle begynte i lære som håndverksmaler i Horten og tok svenneprøve i 1923. Deretter arbeidet han som dekorasjonsmaler. Først i 1924 fikk han veiledning av en profesjonell kunstner, Ola Abrahamsson.

Sommeren 1926 traff han Henrik Sørensen, som han i perioder mottok korreksjoner fra. Kihles variasjoner over temaet "Myllargutten" fra denne tiden, vitner om hvor nær opp til Sørensen han la sitt arbeid. Fra 1926 til 1929 gikk Harald på Kunst og Håndverksskolen. Kihle ble elev av kunstakademiet først 1932/1933 og hadde Per Krogh som lærer. Da hadde Kihle allerede funnet frem til en form han seinere holdt fast ved. Det er en form som hviler på en sterk personlig håndskrift og koloritt. Kihles maleri hviler på et gedigent håndverk. Denne følelsen for håndverket fører han over i alt han gjør.

I samlingen han etterlot seg har vi mangfoldige eksempler på hvorledes han jobbet og jobbet med detaljene i hvert enkelt bilde. Dette gjaldt både i maleriene, tresnittene og i litografiene.

 

Også i sitt fotografi var Kihle opptatt av selv å styre prosessen gjennom i stor grad å fremkalle bilder selv. Samlingen av fotografier alene har en stor kulturhistorisk verdi, sett sammen med all annen dokumentasjon og hans kunst har det spesielt stor verdi, siden dette var viktig del av hans måte og arbeide på. Gjennom bildene sikret han seg både som forlegg for et maleri, men også for å dokumentere detaljer som han studerer nøye.

 

Harald Kihle var tidlig fengslet av den  nasjonalromantiske begeistringen for landskapet formasjoner, vegetasjon, folkeliv og kulturarv, som mange av sine kolleger. Sagnskikkelser som Myllargutten, Storegut og Guro Heddelid har spilt en viktig rolle i Kihle sin kunst. Karakteristisk for Kihle er en forholdsvis pastos pensel-skrift og begrenset palett dominert av brunt, grått og grønt. Formene er summarisk beskrevet og skikkelsene tidvis slåpne. 

​

Harald Kihle er en kunstner som fikk sin annerkjennelse seint og over tid. Det er skrevet at høydepunktet i hans kunst produksjon var i perioden 1932 til 1942, dette i en periode da han ble blant våre mest anerkjente unge kunstnere. Det skulle likevel gå mange år før publikum og samlere ble interessert i hans arbeider. Noe av årsaken til at han ikke ble like kjent som sin gode venn Henrik Sørensen er at han var en svært stille og lavmælt mann.

 

Etter et studieopphold i Paris i 1938 dro Harald alene til Arabygdi, et sted han ofte besøkte de påfølgende årene. Seinere var det Botnedalen, Seljord og på Smørklepp i Vinje han oppholdt seg.

​

​

1940-1980

​

Et av trekkene ved Kihle sin kunst og som gjør den fascinerende er sanseligheten. Kihles bilder uttrykker ofte et begjær overfor motivet der han tar i mot med åpne sanser og han maler det slik at vi som betraktere kan føle noe av dette begjæret. Kihles begjær overfor det sansbare kan forståes som et ønske om kontakt med omgivelsene. Et slikt ønske har i seg en dobbelthet, det uttrykker samtidig en distanse og lengselen etter å oppheve distansen. Få kunstnere har som Kihle evnen til å oppheve distansen mellom seg og sitt motiv.

​

Etter som man blir bedre kjent med Kihles kunst oppdager man at bak den trauste og tilforlatelige fasaden skjuler det seg mange dype kunstneriske og menneskelige karakterer. Den skatt Harald Kihle stiftelsen har overtatt etter Kihle, kan nok vise seg å være som Pandoras eske, for hver ny eske man åpner finner man enda en eske inni (sitat fra Øivind Storm Bjerke).  

​

1980-1997