Harald fikk sitt første fargeskrin av foreldrene da han var syv. Da hadde han allerede tegnet ett par år. Tegningene han laget som barn ble bevart av moren, som må ha vært stolt over hvor tidlig han viste anlegg for å sette det han så ned på papiret. I dag har vi barnetegningene hans.

 

Harald viste tidlig en moden forståelse for perspektiv og detaljer. Kihles barnetegninger vitner om stor innlevelse i de nære omgivelser.

 

Han vokste opp et steinkast fra Apenes-tunet der vi nå befinner oss. Han fikk et nært forhold til de tre hestene på gården og kunne krype mellom beina på dem og klarte opp på ryggen uten frykt. En av hans favoritt leker fra barneårene var en trehest med form som en fjording. Den hadde stall i en pappeske på loftet. I arbeidet med samlingen har vi funnet gamle og meget flott glansbilder – selvsagt i mange varianter med hest. Skolen gikk han på annenhver dag og langs skoleveien lå Falkensten gård, med sine hester, som han kunne observere på beitet. Hesten fulgte han hele livet. 

 

Som 14 åring fikk han ansettelse som læregutt hos malermester Adolph Bergstrøm i Horten. Bergstrøm var selv en habil og ivrig amatørmaler og hadde etablert en liten krets av likesinnede amatørmalere. Her traff Harald en annen ung gutt med samme interesse, Eugen Hvidsten som han dro på mange tegne og male turer med. Begge de to unge guttene skulle seinere få sin kunstutdannelse og begge ble kunstnere.

 

I januar 1920, snart femten år gammel kjøper Harald en regnskapsprotokol og skrev med tusj på forsiden – Tegnebok for Harald Antonsen Kihle. Han hadde bestemt sin vei og i løpet av ett par måneder hadde han ført inn flere tegninger i boken. På side 24 har han laget et register over maleriene han malte i 1921, her han også skrevet at han i 1920 malte 52 bilder og 42 i 1921.

 

Motivene i tegneboken fra 1920 viser at han hadde to favoritt motiver, som skulle følge han gjennom livet – kvinner og hester. To motiv han aldri skulle gå trett av.

 

 

I 1964 spurte en journalist Harald Kihle;

«Hvordan ble de egentlig maler?»

 

Hvorpå Kihle med rette svarte:

Jeg har i grunnen aldri blitt det, det er noe jeg alltid har vært!

 

Han la til;

Så lenge jeg kan huske har jeg syslet med blyant, pensel og palett.